Håpet om anerkjennelse – løftene på 1990-tallet
På 1990-tallet begynte noe å røre på seg. Etter mange år der skoltene i Neiden i praksis hadde vært usynlige, kom det signaler om at historien vår endelig skulle tas på alvor. For første gang på lenge våget jeg å håpe. Bakgrunnen for mitt engasjement var både personlig og historisk. På midten av 1980-tallet ble mine foreldre urettferdig lurt til å bygge bolig utenfor Skoltebyen i forbindelse med utbygging av ny riksvei. Dette opplevde jeg som dypt. Det fikk meg til å tenke tilbake på skoltenes historie fra boka Skoltlapparna av Väinö Tanner. Den hadde jeg lest for noen år siden.
Jeg bestemte med derfor å sette meg grundigere inn i skoltenes historie. Hva skjedde etter grense-settingen i 1826 og når ble vi fratatt våre rettigheter, naturgrunnlag og muligheten til å leve som et selvstendig folk i vårt eget område. Denne hendelsen gjorde det umulig for meg å forholde meg passiv.
Tidlig på 1990-tallet var jeg med på å stifte foreningene Skoltene i Norge og St. Georgs kirkeforening.
Målet var enkelt, men viktig for å synliggjøre skoltenes historie, kultur og rettmessige tilknytning til Skoltebyen og Neiden området. Vi ønsket ikke konflikt. Vi ønsket respekt, dialog og anerkjennelse.
Det første jeg bestemte var å studere nordkalottens historie. Derfor gjennomførte jeg en toårig Kulturfagstudie ved Høgskolen i Alta, der kulturhistorie, samisk historie og nordkalottens historie var sentralt. Særlig interessant da forelesere var historie professorer var fra Sverige, Norge og Russland.
I 1995 ble skolte foreningene invitert til samarbeid i forbindelse med planene om fredning av Skoltebyen. Invitasjonen kom fra Sametinget, og Sametingspresidenten og lederen ved en sentral samisk institusjon lovet og støtte skoltene i arbeidet med det planlagte museet. Videre lovet de to samiske aktørene at fredningen skulle bevare bygninger og landskap – den skulle bli starten på en kulturell revitalisering av skoltene i Neiden.
Jeg var skeptisk. Skoltene hadde fått løfter før. Likevel valgte jeg å være åpen. Kanskje var tiden moden nå. Kanskje hadde man endelig forstått at skoltene måtte få definere sin egen historie og sin egen framtid. Det ble gitt klare signaler om at et framtidig skolte kultursenter eller museum skulle etableres i Neiden, og at dette skulle bygges og drives på skoltenes premisser. Skoltene selv skulle ha eierskap, styring og innflytelse. Dette ble gjentatt i møter, i intervjuer og i skriftlige uttalelser.
Jeg engasjerte meg fullt ut. Det var ikke et lett valg. På denne tiden var jeg i ferd med å etablere eget firma, Finnmark Boligkompetanse for å sikre vår økonomiske fremtid. Likevel valgte jeg å prioritere kulturarbeidet. For meg handlet dette ikke om karriere, men om ansvar – overfor historien, og overfor kommende generasjoner.
Som tidligere nevnt tok jeg en toårig kulturfaglig utdanning og deltok i et omfattende prosjektarbeid.
I samarbeidet med Sametinget ble det utviklet et prosjekt med mål om å bygge opp skoltisk/ østsamisk
museumskompetanse, der én person blant skoltene skulle utdannes til å lede det framtidige museet i Neiden. Heletanken var at skoltene selv skulle være bærere av sin kultur – ikke statister i andres fortelling. Løftene virket tydelige. Samarbeidet virket reelt. Jeg valgte å stole på det som ble sagt.
I ettertid vet jeg at dette var øyeblikket der jeg bandt framtiden min til en prosess jeg ikke hadde kontroll over. Men der og da var håpet sterkere enn skepsisen. Vi trodde at tusenårsskiftet skulle bli starten på noe nytt. At Skoltebyen endelig skulle bli et sted der skoltene igjen kunne høre hjemme – ikke bare som historie, men som levende mennesker.
Fortsettelse følger
Legg igjen en kommentar