Skoltebyen ble delt i 2 deler i 1826
21 sii`daer på Kola før 1826
Barndommen i Skoltebyen – å vokse opp som skolt
Jeg ble født 18. juli 1942 i Skoltebyen i Neiden. Det var her jeg lærte hvem jeg var – og hvem jeg ikke fikk lov til å være. Å vokse opp som skolt i etterkrigs tidens Neiden var ikke enkelt. Vi levde under trange kår, men det var ikke fattigdommen som satte de dypeste sporene. Det var følelsen av å stå utenfor. Av å være mindre verdt. På barneskolen ble vi skolter daglig mobbet. Det var ikke bare erting, men ofte trusler og vold. Slåsskamper var vanlig. De minste av oss ble ofte de letteste ofrene. Frykten fulgte oss – også utenfor skolegården. Jeg husker én gang spesielt godt. Truslene ble så alvorlige at jeg ikke våget å møte på skolen. En dag rømte jeg fra skolen og holdt meg borte i flere dager for å unngå å bli banket opp. Dagen etter tok faren min kontakt med rektor. Det ble en alvorlig samtale med mobberne, og det hjalp noe – men mobbingen tok aldri slutt. Slike opplevelser setter seg. Mange av oss bar dem videre i livet som usynlige arr. Følelsen av mindreverd har fulgt mange skolter helt inn i alderdommen. Likevel var barndommen ikke bare mørke. Naturen var vårt fristed. Neidenelva var rik på laks. Jeg kan fortsatt se det for meg at ofte kunne det være titalls lakser som hoppet samtidig i kulpene jeg kunne se. Som guttunge på 10–12 år kunne jeg fange fem– seks smålakser om dagen. Elva ga oss mat, men også stolthet. Den ga oss ro. Skoltebyen var mer enn et sted å bo. Den var selve hjertet i vår identitet. Livjelakfisket i Skoltefossen, St. Georgs kapell og sommer boplassene som hadde vært brukt i generasjoner, bandt oss sammen som folk. Men allerede i barn- dommen forsto jeg at dette livet var truet. Restriksjoner, holdninger og politikk gjorde det stadig vanskeligere å leve som skolt i vårt eget område. Det var denne erfaringen – fra barndommen i Skoltebyen – som senere skulle drive meg til å engasjere meg i kampen for skoltenes kultur og historie.
Fortsettelse følger.