Blog del 2

Skoltebyen – naturen, laksefisket og det tapte livsgrunnlaget
For oss skolter var naturen aldri bare bakgrunn. Den var livsgrunnlag, arbeidsplass og identitet.
Skoltebyen lå der den alltid hadde ligget – ved Neidenelva – og elva var selve pulsåren i livet vårt.
Da jeg var gutt, var Neidenelva full av laks. Ikke bare noen få, men mengder. Jeg husker hvordan vi kunnestå ved elvebredden og se titalls lakser hoppe samtidig. Det var et syn som gjorde inntrykk, også på et barn. Laksen var ikke bare mat. Den var stolthet. Den var en del av hvem vi var.
Livjelakfisket, kastenotfisket i Skoltefossen, hadde vært praktisert av skoltene i generasjoner. Det var
kunnskap som gikk i arv, fra far til sønn, fra eldre til yngre. Fisket var sesongarbeid, men også fellesskap.
Det bandt oss sammen og knyttet oss til stedet.
Skoltebyen var skoltenes sommerboplass gjennom århundrer. Her lå St. Georgs kapell, et sterkt symbol på vår historie og vår tro. Kapellet, elva, fossen og boplassene utgjorde til sammen et kulturlandskap – formet av mennesker som levde i samspill med naturen. Likevel ble dette livet gradvis vanskeligere.
Allerede på 1950-tallet begynte Sør-Varanger kommune å legge restriksjoner på Skoltebyen. Det ble
innført begrensninger som rammet skoltene hardt. På 1960-tallet ble restriksjonene ytterligere skjerpet. Mens andre i bygda fikk målt opp tilleggsjord, ble skoltene stående igjen – med små jordflekker som knapt ga avkastning. Da mekaniseringen i jordbruket kom på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, ble dette et avgjørende vendepunkt. Skoltenes små jordstykker var for små til å gi økonomisk grunnlag. Det tradisjonelle jordbruket måtte legges ned, ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi ikke hadde noe valg.
Samtidig ble også fisket gradvis regulert og begrenset. Det som tidligere hadde vært en naturlig del av skoltenes livsgrunnlag, ble etter hvert gjort til et kontrollert og omstridt område. Skoltene mistet mer og mer av det som hadde gjort det mulig å leve i Skoltebyen. For mange ble konsekvensen at de måtte flytte.
Ikke fordi de ville, men fordi de ble presset ut. Skoltebyen ble et sted man hadde røtter – men ikke framtid. For meg var dette smertefullt å se. Jeg forsto tidlig at skoltene ikke bare mistet jord og fiskerettigheter, men også muligheten til å videreføre sin kultur på egne premisser. Når livsgrunnlaget forsvinner, følger kulturen ofte med. Disse erfaringene satte seg dypt. De ble liggende i bakhodet da jeg senere flyttet ut for å ta utdanning, og de var med meg da jeg som voksen begynte å engasjere meg i kulturarbeid. For jeg visste hva som stod på spill.
Skoltebyen var ikke bare et historisk sted. Den var et tusenårig levende samfunn – helt til ramme vilkårene gjorde det umulig å fortsette slik. Før 1826 var Skoltebyen Njaudâm(Neiden) skoltenes sommerboplass.

Fortsettelse følger.