Blog del 4

Tusenårsskiftet – da alt snudde
Tusenårsskiftet nærmet seg og med det også det som skulle bli et nytt kapittel for Skoltebyen.
I alle fall var det slik det ble fremstilt. Skoltebyen skulle fredes og samtidig skulle det legges grunnlag for en kulturell revitalisering av skoltene i Neiden. Jeg hadde valgt å tro på det. Etter flere år med prosjektarbeid, møter og løfter ble jeg oppfordret til å flytte tilbake til Neiden.
Hele hensikten med prosjektstillingen jeg hadde var nettopp dette – at jeg skulle være til stede i bygda og bidra til oppbyggingen av et framtidig østsamisk kultursenter eller museum, styrt av skoltene selv. Beslutningen var ikke enkel. Vi hadde et etablert liv i Talvik. Min kone hadde fast arbeid, og vi bodde i et godt hus. Likevel valgte vi å satse. I god tro solgte vi boligen vår og bestemte oss for å bygge nytt hus i Neiden.
Flyttingen var et stort steg, både økonomisk og følelsesmessig, men vi var enige om at dette arbeidet var viktigere enn komfort og trygghet. Sommeren 1998 flyttet vi. I begynnelsen av september kunne vi flytte inn i det nye huset. Boligen var mindre enn den vi hadde hatt i Alta, men kostnadene var høyere. Det spilte mindre rolle – vi trodde vi investerte i en framtid. Samtidig pågikk arbeidet med fredningen av Skoltebyen. Dette ble presentert som et vern av skoltenes kulturarv, men for oss som bodde der, var det også forbundet med usikkerhet. Hva ville fredningen bety i praksis? Ville vi fortsatt kunne bruke området slik vi alltid hadde gjort? Svarene uteble. Underveis begynte jeg å merke at noe var i ferd med å endre seg. Fremdriften på planene om et skolte kultursenter var uklar. Beslutninger ble tatt uten at skolteforeningene ble involvert slik vi hadde blitt lovet.
Informasjonen kom stykkevis og delt, ofte gjennom uformelle kanaler. Likevel ble jeg holdt fast i håpet. Jeg fikk stadig forsikringer om at arbeidet gikk framover, og at min rolle i det framtidige museet fortsatt lå fast. På denne tiden ble jeg også trukket inn i annet kulturfaglig arbeid, blant annet utredninger knyttet til skoltenes tradisjoner og rettsoppfatninger. Dette ble fremstilt som en naturlig del av min videre rolle. Så, gradvis, ble signalene mer uklare. Mot slutten av 1990-tallet ble det tydelig at planene for kultursenteret var i ferd med å endres. Samarbeidet som opprinnelig var basert på skoltenes premisser, ble nå styrt av Sametinget.
Skoltene ble i økende grad betraktet som en referanse – ikke som beslutningstakere. Det definitive vendepunktet kom da jeg fikk beskjed om at en annen person skulle tilsettes som leder for det planlagte museet. Dette skjedde uten utlysning, uten åpen prosess og uten at skoltene ble konsultert. Jeg, som var ansatt nettopp for å fylle denne rollen, ble satt til side. Dette var første gang jeg virkelig forsto at løftene ikke kom til å bli innfridd. Mens Skoltebyen ble fredet, ble skoltene selv gradvis fryst ut. Det som skulle bli en ny begynnelse, utviklet seg til noe helt annet.
Fredningen ble et mål i seg selv – mens menneskene som hadde levd der i generasjoner, forsvant ut av bildet. Tusenårsskiftet ble ikke starten på en revitalisering. For meg markerte det begynnelsen på et personlig og kulturelt sammenbrudd.
Fortsettelse følger