Blogg

Denne bloggen har jeg laget for å fortelle om hvordan Sametinget lurte 2 skolte foreninger før Tusenårsskiftet. Begge foreningen ble innvitert til et samarbeidsprosjekt med Samisk Kulturminneråd og Sametinget. Daværende leder for Samisk kulturminneråd og daværende sametingspresident – 1998-2002.

Barndommen i Skoltebyen – å vokse opp som skolt
Jeg ble født 18. juli 1942 i Skoltebyen i Neiden. Det var her jeg lærte hvem jeg var – og hvem jeg ikke fikk lov til å være. Å vokse opp som skolt i etterkrigstidens Neiden var ikke enkelt. Vi levde under trange kår, men det var ikke fattigdommen som satte de dypeste sporene. Det var følelsen av å stå utenfor. Av å være mindre verdt. På barne skolen ble vi skolter daglig mobbet. Det var ikke bare erting, men ofte trusler og vold. Slåss kamper var vanlig. De minste av oss ble ofte de letteste ofrene. Frykten fulgte oss – også utenfor skolegården. Jeg husker én gang spesielt godt. Truslene ble så alvorlige at jeg ikke våget å møte på skolen. En dag rømte jeg fra skolen og holdt meg borte i flere dager for å unngå å bli banket opp. Dagen etter tok faren min kontakt med rektor. Det ble en alvorlig samtale med mobberne, og det hjalp noe – men mobbingen tok aldri slutt. Slike opplevelser setter seg. Mange av oss bar dem videre i livet som usynlige arr. Følelsen av mindreverd har fulgt mange skolter helt inn i alderdommen. Likevel var barndommen ikke bare mørke. Naturen var vårt fristed. Neidenelva var rik på laks. Jeg kan fortsatt se det for meg at ofte kunne det være titalls lakser som hoppet samtidig i kulpene jeg kunne se. Som guttunge på 10–12 år kunne jeg fange fem– seks smålakser om dagen. Elva ga oss mat, men også stolthet. Den ga oss ro. Skoltebyen var mer enn et sted å bo. Den var selve hjertet i vår identitet. Livjelakfisket i Skoltefossen, St. Georgs kapell og sommer boplassene som hadde vært brukt i generasjoner, bandt oss sammen som folk. Men allerede i barn- dommen forsto jeg at dette livet var truet. Restriksjoner, holdninger og politikk gjorde det stadig vanskeligere å leve som skolt i vårt eget område. Det var denne erfaringen – fra barndommen i Skoltebyen – som senere skulle drive meg til å engasjere meg i kampen for skoltenes kultur og historie.
Fortsettelse følger.

Skoltebyen – naturen, laksefisket og det tapte livsgrunnlaget
For oss skolter var naturen aldri bare bakgrunn. Den var livsgrunnlag, arbeidsplass og identitet.
Skoltebyen lå der den alltid hadde ligget – ved Neidenelva – og elva var selve pulsåren i livet vårt.
Da jeg var gutt, var Neidenelva full av laks. Ikke bare noen få, men mengder. Jeg husker hvordan vi kunnestå ved elvebredden og se titalls lakser hoppe samtidig. Det var et syn som gjorde inntrykk, også på et barn. Laksen var ikke bare mat. Den var stolthet. Den var en del av hvem vi var.
Livjelakfisket, kastenotfisket i Skoltefossen, hadde vært praktisert av skoltene i generasjoner. Det var
kunnskap som gikk i arv, fra far til sønn, fra eldre til yngre. Fisket var sesongarbeid, men også fellesskap.
Det bandt oss sammen og knyttet oss til stedet.
Skoltebyen var skoltenes sommerboplass gjennom århundrer. Her lå St. Georgs kapell, et sterkt symbol på vår historie og vår tro. Kapellet, elva, fossen og boplassene utgjorde til sammen et kulturlandskap – formet av mennesker som levde i samspill med naturen. Likevel ble dette livet gradvis vanskeligere.
Allerede på 1950-tallet begynte Sør-Varanger kommune å legge restriksjoner på Skoltebyen. Det ble
innført begrensninger som rammet skoltene hardt. På 1960-tallet ble restriksjonene ytterligere skjerpet. Mens andre i bygda fikk målt opp tilleggsjord, ble skoltene stående igjen – med små jordflekker som knapt ga avkastning. Da mekaniseringen i jordbruket kom på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, ble dette et avgjørende vendepunkt. Skoltenes små jordstykker var for små til å gi økonomisk grunnlag. Det tradisjonelle jordbruket måtte legges ned, ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi ikke hadde noe valg.
Samtidig ble også fisket gradvis regulert og begrenset. Det som tidligere hadde vært en naturlig del av skoltenes livsgrunnlag, ble etter hvert gjort til et kontrollert og omstridt område. Skoltene mistet mer og mer av det som hadde gjort det mulig å leve i Skoltebyen. For mange ble konsekvensen at de måtte flytte.
Ikke fordi de ville, men fordi de ble presset ut. Skoltebyen ble et sted man hadde røtter – men ikke framtid. For meg var dette smertefullt å se. Jeg forsto tidlig at skoltene ikke bare mistet jord og fiskerettigheter, men også muligheten til å videreføre sin kultur på egne premisser. Når livsgrunnlaget forsvinner, følger kulturen ofte med. Disse erfaringene satte seg dypt. De ble liggende i bakhodet da jeg senere flyttet ut for å ta utdanning, og de var med meg da jeg som voksen begynte å engasjere meg i kulturarbeid. For jeg visste hva som stod på spill.
Skoltebyen var ikke bare et historisk sted. Den var et tusenårig levende samfunn – helt til ramme vilkårene gjorde det umulig å fortsette slik. Før 1826 var Skoltebyen Njaudâm(Neiden) skoltenes sommerboplass.

Fortsettelse følger.

Håpet om anerkjennelse – løftene på 1990-tallet
På 1990-tallet begynte noe å røre på seg. Etter mange år der skoltene i Neiden i praksis hadde vært usynlige, kom det signaler om at historien vår endelig skulle tas på alvor. For første gang på lenge våget jeg å håpe. Bakgrunnen for mitt engasjement var både personlig og historisk. På midten av 1980-tallet ble mine foreldre urettferdig lurt til å bygge bolig utenfor Skoltebyen i forbindelse med utbygging av ny riksvei. Dette opplevde jeg som dypt. Det fikk meg til å tenke tilbake på skoltenes historie fra boka Skoltlapparna av Väinö Tanner. Den hadde jeg lest for noen år siden.
Jeg bestemte med derfor å sette meg grundigere inn i skoltenes historie. Hva skjedde etter grense-settingen i 1826 og når ble vi fratatt våre rettigheter, naturgrunnlag og muligheten til å leve som et selvstendig folk i vårt eget område. Denne hendelsen gjorde det umulig for meg å forholde meg passiv.
Tidlig på 1990-tallet var jeg med på å stifte foreningene Skoltene i Norge og St. Georgs kirkeforening.
Målet var enkelt, men viktig for å synliggjøre skoltenes historie, kultur og rettmessige tilknytning til Skoltebyen og Neiden området. Vi ønsket ikke konflikt. Vi ønsket respekt, dialog og anerkjennelse.
Det første jeg bestemte var å studere nordkalottens historie. Derfor gjennomførte jeg en toårig Kulturfagstudie ved Høgskolen i Alta, der kulturhistorie, samisk historie og nordkalottens historie var sentralt. Særlig interessant da forelesere var historie professorer var fra Sverige, Norge og Russland.
I 1995 ble skolte foreningene invitert til samarbeid i forbindelse med planene om fredning av Skoltebyen. Invitasjonen kom fra Sametinget, og Sametingspresidenten og lederen ved en sentral samisk institusjon lovet og støtte skoltene i arbeidet med det planlagte museet. Videre lovet de to samiske aktørene at fredningen skulle bevare bygninger og landskap – den skulle bli starten på en kulturell revitalisering av skoltene i Neiden.
Jeg var skeptisk. Skoltene hadde fått løfter før. Likevel valgte jeg å være åpen. Kanskje var tiden moden nå. Kanskje hadde man endelig forstått at skoltene måtte få definere sin egen historie og sin egen framtid. Det ble gitt klare signaler om at et framtidig skolte kultursenter eller museum skulle etableres i Neiden, og at dette skulle bygges og drives på skoltenes premisser. Skoltene selv skulle ha eierskap, styring og innflytelse. Dette ble gjentatt i møter, i intervjuer og i skriftlige uttalelser.
Jeg engasjerte meg fullt ut. Det var ikke et lett valg. På denne tiden var jeg i ferd med å etablere eget firma, Finnmark Boligkompetanse for å sikre vår økonomiske fremtid. Likevel valgte jeg å prioritere kulturarbeidet. For meg handlet dette ikke om karriere, men om ansvar – overfor historien, og overfor kommende generasjoner.
Som tidligere nevnt tok jeg en toårig kulturfaglig utdanning og deltok i et omfattende prosjektarbeid.
I samarbeidet med Sametinget ble det utviklet et prosjekt med mål om å bygge opp skoltisk/ østsamisk
museumskompetanse, der én person blant skoltene skulle utdannes til å lede det framtidige museet i Neiden. Heletanken var at skoltene selv skulle være bærere av sin kultur – ikke statister i andres fortelling. Løftene virket tydelige. Samarbeidet virket reelt. Jeg valgte å stole på det som ble sagt.
I ettertid vet jeg at dette var øyeblikket der jeg bandt framtiden min til en prosess jeg ikke hadde kontroll over. Men der og da var håpet sterkere enn skepsisen. Vi trodde at tusenårsskiftet skulle bli starten på noe nytt. At Skoltebyen endelig skulle bli et sted der skoltene igjen kunne høre hjemme – ikke bare som historie, men som levende mennesker.
Fortsettelse følger

Tusenårsskiftet – da alt snudde
Tusenårsskiftet nærmet seg og med det også det som skulle bli et nytt kapittel for Skoltebyen.
I alle fall var det slik det ble fremstilt. Skoltebyen skulle fredes og samtidig skulle det legges grunnlag for en kulturell revitalisering av skoltene i Neiden. Jeg hadde valgt å tro på det. Etter flere år med prosjektarbeid, møter og løfter ble jeg oppfordret til å flytte tilbake til Neiden.
Hele hensikten med prosjektstillingen jeg hadde var nettopp dette – at jeg skulle være til stede i bygda og bidra til oppbyggingen av et framtidig østsamisk kultursenter eller museum, styrt av skoltene selv. Beslutningen var ikke enkel. Vi hadde et etablert liv i Talvik. Min kone hadde fast arbeid, og vi bodde i et godt hus. Likevel valgte vi å satse. I god tro solgte vi boligen vår og bestemte oss for å bygge nytt hus i Neiden.
Flyttingen var et stort steg, både økonomisk og følelsesmessig, men vi var enige om at dette arbeidet var viktigere enn komfort og trygghet. Sommeren 1998 flyttet vi. I begynnelsen av september kunne vi flytte inn i det nye huset. Boligen var mindre enn den vi hadde hatt i Alta, men kostnadene var høyere. Det spilte mindre rolle – vi trodde vi investerte i en framtid. Samtidig pågikk arbeidet med fredningen av Skoltebyen. Dette ble presentert som et vern av skoltenes kulturarv, men for oss som bodde der, var det også forbundet med usikkerhet. Hva ville fredningen bety i praksis? Ville vi fortsatt kunne bruke området slik vi alltid hadde gjort? Svarene uteble. Underveis begynte jeg å merke at noe var i ferd med å endre seg. Fremdriften på planene om et skolte kultursenter var uklar. Beslutninger ble tatt uten at skolteforeningene ble involvert slik vi hadde blitt lovet.
Informasjonen kom stykkevis og delt, ofte gjennom uformelle kanaler. Likevel ble jeg holdt fast i håpet. Jeg fikk stadig forsikringer om at arbeidet gikk framover, og at min rolle i det framtidige museet fortsatt lå fast. På denne tiden ble jeg også trukket inn i annet kulturfaglig arbeid, blant annet utredninger knyttet til skoltenes tradisjoner og rettsoppfatninger. Dette ble fremstilt som en naturlig del av min videre rolle. Så, gradvis, ble signalene mer uklare. Mot slutten av 1990-tallet ble det tydelig at planene for kultursenteret var i ferd med å endres. Samarbeidet som opprinnelig var basert på skoltenes premisser, ble nå styrt av Sametinget.
Skoltene ble i økende grad betraktet som en referanse – ikke som beslutningstakere. Det definitive vendepunktet kom da jeg fikk beskjed om at en annen person skulle tilsettes som leder for det planlagte museet. Dette skjedde uten utlysning, uten åpen prosess og uten at skoltene ble konsultert. Jeg, som var ansatt nettopp for å fylle denne rollen, ble satt til side. Dette var første gang jeg virkelig forsto at løftene ikke kom til å bli innfridd. Mens Skoltebyen ble fredet, ble skoltene selv gradvis fryst ut. Det som skulle bli en ny begynnelse, utviklet seg til noe helt annet.
Fredningen ble et mål i seg selv – mens menneskene som hadde levd der i generasjoner, forsvant ut av bildet. Tusenårsskiftet ble ikke starten på en revitalisering. For meg markerte det begynnelsen på et personlig og kulturelt sammenbrudd.
Fortsettelse følger

Sviket – hvordan skoltene ble skjøvet ut
Det som fulgte etter tusenårsskiftet var ikke en misforståelse. Det var ikke tilfeldigheter. Det var en prosess – og den gikk i én retning. Skoltene ble gradvis skjøvet ut.
Etter at Skoltebyen var fredet endret hele samarbeidet karakter. Premissene som lå til grunn for prosjektet – at skoltene selv skulle bygge, eie og drive sitt eget kultursenter – ble stille lagt til side.
I stedet ble styringen flyttet bort fra Neiden og bort fra skoltene. Sametinget overtok styringen! Var dette et overgrep mot en minoritet?
Referansegruppen som skulle være helt sentral i oppbyggingen av museet ble satt sammen uten skolter med eiendom eller tilknytning eller identitet knyttet til Skoltebyen. Ingen av oss som faktisk bodde der eller som hadde levd hele livet med denne kulturen, fikk reell innflytelse. Jeg kunne delta på møtene – men uten stemmerett, men jeg var tilsatt. Det var et tydelig signal om at skoltene ikke ble regnet med.
Samtidig ble stillinger besatt på en måte som brøt med vanlig praksis. Lederstillingen ved det planlagte
Østsamiske museet ble ikke lyst ut. I stedet ble en person uten lokal forankring og uten kulturell tilknytning til Skoltebyen ansatt av Sametinget direkte uten nat vedkommende søkte.
Jeg, som var ansatt nettopp for å kvalifiseres til å lede dette museet ble plassert i en stilling uten faglig ansvar.
Nye stillingsbeskrivelser ble utformet – ikke for å styrke arbeidet, men for å gjøre meg irrelevant.
Dette var ikke bare et personlig nederlag. Det var et klart brudd på alle tidligere løfter.
Da både leder- og fagkonsulentstillingene etter hvert ble lyst ut, meldte det seg søkere med høyere formell kompetanse enn den allerede ansatte lederen. I stedet for å gjennomføre en åpen og ryddig prosess ble utlysningene trukket tilbake. Begrunnelsene var uklare og lite troverdige – pronglere.
For meg ble det åpenbart. Man ønsket ikke en leder som kunne og ville profilere skoltenes egenart.
Sametinget ønsket full kontroll.
Referansegruppe møtene ble stadig mer belastende. Kritiske spørsmål ble avvist. Innspill fra skoltehold ble bagatellisert. Etter hvert ble tonen direkte nedlatende. På ett møte ble både jeg og et nytt innvalgt medlem utsatt for grove karakteristikker. Respekten var borte. Til slutt trakk vi oss, fordi våre meninger ble ikke tatt hensyn til.
Prosessen var nå fullført. Skoltene var formelt til stede – men reelt sett ute. Det som skulle være et skolte kultursenter, men ble i realiteten en institusjon styrt og definert av Sametinget, som fortsatte å bruke skoltene som fortsatte å bakteppe.
For meg personlig ble situasjonen uholdbar. Arbeidssituasjonen var preget av mistillit, press og manglende respekt. Jeg krevde åpenhet og ryddige prosesser, men møtte bare lukkede dører.
Det var da jeg forsto at dette aldri hadde handlet om å styrke skoltenes kultur. Skoltene hadde vært nyttige så lenge de bidro til å få fredet Skoltebyen. Etterpå var vi overflødige. Sviket var et faktum.
Det som gjorde mest vondt, var ikke tapet av stilling eller posisjon. Det var erkjennelsen av at skoltenes historie igjen var blitt brukt – uten at skoltene selv fikk definere hva den betydde.
Fortsettelse følger. eller posisjon. Det var erkjennelsen av at skoltenes historie igjen var blitt brukt – uten at skoltene selv fikk definere hva den betydde.

Fortsettelse følger

Prisen – konsekvensene for meg, familien og skoltene
Når jeg ser tilbake på årene rundt tusenårsskiftet, så er det ikke én enkelt hendelse som står fram.
Det er summen. Summen av løfter som ble gitt og premisser som ble endret, og mennesker som ble skjøvet til side. For meg fikk dette store personlige konsekvenser. Jeg hadde satset alt. Vi solgte huset vårt, flyttet i god tro tilbake til Neiden og bygde nytt hjem. Jeg la ned egen virksomhet for å arbeide med kultur og historie – for skoltene. Det var aldri et karrierevalg. Det var et verdivalg. Da prosjektet falt sammen, stod vi igjen uten sikkerhetsnett.
Arbeidssituasjonen ble etter hvert uutholdelig. Presset var konstant. Å bli fratatt ansvar, tillit og respekt over tid tærer på et menneske. Jeg forsøkte lenge å holde ut, men til slutt sa kroppen stopp.
Det som skulle være mitt livs viktigste arbeid, ble i stedet årsaken til at helsa sviktet.
Jeg ble sykemeldt. Senere ble jeg uføretrygdet. Det var aldri slik jeg hadde sett for meg framtiden. Jeg hadde håpet å kunne arbeide med skolte kulturen til langt opp i alderdommen. I stedet ble jeg stående igjen med følelsen av å ha blitt brukt – og deretter forkastet. Belastningen rammet ikke bare meg. Den rammet også familien min. Min kone pendlet lange avstander for å holde hjulene i gang. Vår sosiale tilknytning til bygda forsvant gradvis.
Til slutt hadde vi ingen reelle relasjoner igjen i Neiden. Stedet jeg var født, og som jeg hadde vendt tilbake til i håp om å bidra positivt, føltes ikke lenger som et sted jeg kunne høre hjemme.
Det gjorde vondt å erkjenne. For skoltene som gruppe ble konsekvensene også alvorlige. Fredningen av Skoltebyen førte ikke til den revitaliseringen som var lovet. Tvert imot opplevde mange at muligheten til å leve og virke i området ble enda mer begrenset. Skoltebyen ble bevart – men uten skolter.
Historien ble stående igjen. Menneskene forsvant. Jeg skriver dette fordi stillhet også er et valg. Og jeg har valgt å ikke være stille.
Min identitet er skolt. Jeg har aldri betraktet meg selv som same. Likevel opplever jeg at det i Norge ikke finnes rom for denne identiteten. Skoltene omtales, brukes og tolkes – men sjelden lyttes det til oss. Denne blogg serien er mitt vitnesbyrd om hva som skjedde i Skoltebyen ved tusenårsskiftet.
Det er ikke den eneste sannheten, men det er min. Den er levd, erfart og betalt med en høy pris. Jeg ønsker ikke hevn. Jeg ønsker ikke konflikt. Jeg ønsker anerkjennelse – av at skoltene er en egen minoritet med egen historie, egen kultur og egen stemme. Hvis denne historien kan bidra til at noen stopper opp, lytter og stiller spørsmål ved hvordan små folk behandles i møte med store systemer, da har det vært verdt å fortelle den. Skoltebyen var mitt utgangspunkt.
Denne foretelling er min måte å holde den levende på.
Håper folk også leser mine nettsider. Skolter.com – eller skolter.no – de er noe forskjellige

De finske skoltenes situasjon etter krigen

_{Qvadrill dansen er fortsatt en levende tradisjon blant de finske skoltene}

Etter flyttingen fra de okkuperte siden i Sovjet-unionen
Måtte de finske skoltene først til Heinäjärvi. Derfra måtte de igjen på kort varsel flytte.
De fikk kun med noe mat og litt sennagress, og måtte ellers forlate alt de eide av jordisk gods.
I Heinäjärvi bodde de fra 1942 til 1943, men våren 1943 måtte de igjen flytte videre til
Nangojärvi. Derfra måtte de igjen flytte videre et stykke til fots og fortsatte videre med bil til
Peltojoki ved Kamanen, der de ble til jul. Derfra måtte de senere tilbake til Virtaniemi, der de
ble boende et stykke utpå vinteren. Senere på vinteren måtte de flytte til Hiasniemi i Inari.
Skoltene hadde mistet det meste under evakueringen og under oppholdet i Finland.
Det ble derfor satt i gang en pengeinnsamling for å skaffe penger til å bygge nye boliger for
skoltene. En av de første og viktigste bidragsyterne for denne innsamlingen var en sveitser
ved navn Robert Crottet. Før vinterkrigen hadde han bodd sammen med skoltene i Suenjel og
var blitt svært glad i dem og deres levesett.
Like etter 2. verdenskrig hadde Crottet fått høre at skoltene i Petsjengakilen ble tvunget til å
flytte fra sine boplasser p.g.a. vinterkrigen. Derfor reiste han like etter 2. verdenskrig til
området for å se hvordan ”hans” venner klarte seg. Crottet ble en svært god venn og hjelper
for de finske skoltene under en svært vanskelig og kritisk fase etter 2. verdenskrig.
Sveitserens personlige økonomiske og sosiale engasjement bidro til at den finske stat raskere
kom med mer bistand. Den økonomiske hjelpen ble i første omgang brukt til å bygge mindre
boliger og til innkjøp av livdyr til skolte familiene som manglet rein.
Dette førte til at høsten 1948 reiste de fleste familie fedrene med sine eldste sønner til sine
nye boplasser, som var utdelt og bygde små tømmerhus og uthus der. Ofte foretok de en
grundig befaring for å finne ut om det kunne finne bedre plasseringer for boplassen i
nærheten, der de kunne bygge boligen.
Ifølge en informant har den finske stat sørget for levelige kår for de finske skoltene etter
krigen. Som nevnt fikk skoltene i Finland i 1948-49 en viss økonomisk bistand for å bygge de
små boligene sine, og i perioden mellom 1948 og 1952 fikk de bistand til å kjøpe ca 1200 rein
og i tillegg fikk de spesielt gunstige lån for å kjøpe inn livdyr for etablering av reindrift.
Fra 1974 kom det nye statlige finansieringsordninger for de finske skoltene med blant annet
50-75 % statlige tilskudd og gunstige lån til nye og moderne boliger med 4% lånerente.
Videre fikk skoltene like gode betingelser for tilskudd og lån for bygging av hytter ved
fiskevann. De finske skoltene telte omkring 500 da de fikk sitt nye område i 1949, mens tallet
for de norske skoltene på den tiden var rundt femti.
Etter krigen ble det bygd 52 bosetninger i Sevettiområdet og 40 bosetninger i Nellim-og
Käväjärvi og 3 bosetninger i Pikko Petsamo. Bosetningene eller skolteboligene, som de ble
kalt besto av et lite to roms tømmerhus, stabbur/ uthus og ofte et lite laftet sauna. På 1970-tallet fikk alle skolte familiene i Finland opptil 50 prosent statsstøtte til bygge kostnadene til sine nye boliger av den finske staten. Videre fikk skolte familiene nesten den samme økonomiske støtten av den finske staten til å bygge hytter ved fiskevann og langs Nidenelvens øvre del på finsk side. Senere har de fått andre typer av økonomisk bistand av den finske staten!
NB! Les min rapport «“Skoltene en glemt kultur i Barentsregionen» i kapittel 4.7.3 om de
finske skoltene/kolttat og hvilde støtteordninger de fikk.

_{De finske skoltene fikk Skolteområdet av den finske staten på 1950-tallet}

_{Den svarte linjen omkranser Skolteområdet}