Blog del 5

Sviket – hvordan skoltene ble skjøvet ut
Det som fulgte etter tusenårsskiftet var ikke en misforståelse. Det var ikke tilfeldigheter. Det var en prosess – og den gikk i én retning. Skoltene ble gradvis skjøvet ut.
Etter at Skoltebyen var fredet endret hele samarbeidet karakter. Premissene som lå til grunn for prosjektet – at skoltene selv skulle bygge, eie og drive sitt eget kultursenter – ble stille lagt til side.
I stedet ble styringen flyttet bort fra Neiden og bort fra skoltene. Sametinget overtok styringen! Var dette et overgrep mot en minoritet?
Referansegruppen som skulle være helt sentral i oppbyggingen av museet ble satt sammen uten skolter med eiendom eller tilknytning eller identitet knyttet til Skoltebyen. Ingen av oss som faktisk bodde der eller som hadde levd hele livet med denne kulturen, fikk reell innflytelse. Jeg kunne delta på møtene – men uten stemmerett, men jeg var tilsatt. Det var et tydelig signal om at skoltene ikke ble regnet med.
Samtidig ble stillinger besatt på en måte som brøt med vanlig praksis. Lederstillingen ved det planlagte
Østsamiske museet ble ikke lyst ut. I stedet ble en person uten lokal forankring og uten kulturell tilknytning til Skoltebyen ansatt av Sametinget direkte uten nat vedkommende søkte.
Jeg, som var ansatt nettopp for å kvalifiseres til å lede dette museet ble plassert i en stilling uten faglig ansvar.
Nye stillingsbeskrivelser ble utformet – ikke for å styrke arbeidet, men for å gjøre meg irrelevant.
Dette var ikke bare et personlig nederlag. Det var et klart brudd på alle tidligere løfter.
Da både leder- og fagkonsulentstillingene etter hvert ble lyst ut, meldte det seg søkere med høyere formell kompetanse enn den allerede ansatte lederen. I stedet for å gjennomføre en åpen og ryddig prosess ble utlysningene trukket tilbake. Begrunnelsene var uklare og lite troverdige – pronglere.
For meg ble det åpenbart. Man ønsket ikke en leder som kunne og ville profilere skoltenes egenart.
Sametinget ønsket full kontroll.
Referansegruppe møtene ble stadig mer belastende. Kritiske spørsmål ble avvist. Innspill fra skoltehold ble bagatellisert. Etter hvert ble tonen direkte nedlatende. På ett møte ble både jeg og et nytt innvalgt medlem utsatt for grove karakteristikker. Respekten var borte. Til slutt trakk vi oss, fordi våre meninger ble ikke tatt hensyn til.
Prosessen var nå fullført. Skoltene var formelt til stede – men reelt sett ute. Det som skulle være et skolte kultursenter, men ble i realiteten en institusjon styrt og definert av Sametinget, som fortsatte å bruke skoltene som fortsatte å bakteppe.
For meg personlig ble situasjonen uholdbar. Arbeidssituasjonen var preget av mistillit, press og manglende respekt. Jeg krevde åpenhet og ryddige prosesser, men møtte bare lukkede dører.
Det var da jeg forsto at dette aldri hadde handlet om å styrke skoltenes kultur. Skoltene hadde vært nyttige så lenge de bidro til å få fredet Skoltebyen. Etterpå var vi overflødige. Sviket var et faktum.
Det som gjorde mest vondt, var ikke tapet av stilling eller posisjon. Det var erkjennelsen av at skoltenes historie igjen var blitt brukt – uten at skoltene selv fikk definere hva den betydde.
Fortsettelse følger. eller posisjon. Det var erkjennelsen av at skoltenes historie igjen var blitt brukt – uten at skoltene selv fikk definere hva den betydde.

Fortsettelse følger