Prisen – konsekvensene for meg, familien og skoltene
Når jeg ser tilbake på årene rundt tusenårsskiftet, så er det ikke én enkelt hendelse som står fram.
Det er summen. Summen av løfter som ble gitt og premisser som ble endret, og mennesker som ble skjøvet til side. For meg fikk dette store personlige konsekvenser. Jeg hadde satset alt. Vi solgte huset vårt, flyttet i god tro tilbake til Neiden og bygde nytt hjem. Jeg la ned egen virksomhet for å arbeide med kultur og historie – for skoltene. Det var aldri et karrierevalg. Det var et verdivalg. Da prosjektet falt sammen, stod vi igjen uten sikkerhetsnett.
Arbeidssituasjonen ble etter hvert uutholdelig. Presset var konstant. Å bli fratatt ansvar, tillit og respekt over tid tærer på et menneske. Jeg forsøkte lenge å holde ut, men til slutt sa kroppen stopp.
Det som skulle være mitt livs viktigste arbeid, ble i stedet årsaken til at helsa sviktet.
Jeg ble sykemeldt. Senere ble jeg uføretrygdet. Det var aldri slik jeg hadde sett for meg framtiden. Jeg hadde håpet å kunne arbeide med skolte kulturen til langt opp i alderdommen. I stedet ble jeg stående igjen med følelsen av å ha blitt brukt – og deretter forkastet. Belastningen rammet ikke bare meg. Den rammet også familien min. Min kone pendlet lange avstander for å holde hjulene i gang. Vår sosiale tilknytning til bygda forsvant gradvis.
Til slutt hadde vi ingen reelle relasjoner igjen i Neiden. Stedet jeg var født, og som jeg hadde vendt tilbake til i håp om å bidra positivt, føltes ikke lenger som et sted jeg kunne høre hjemme.
Det gjorde vondt å erkjenne. For skoltene som gruppe ble konsekvensene også alvorlige. Fredningen av Skoltebyen førte ikke til den revitaliseringen som var lovet. Tvert imot opplevde mange at muligheten til å leve og virke i området ble enda mer begrenset. Skoltebyen ble bevart – men uten skolter.
Historien ble stående igjen. Menneskene forsvant. Jeg skriver dette fordi stillhet også er et valg. Og jeg har valgt å ikke være stille.
Min identitet er skolt. Jeg har aldri betraktet meg selv som same. Likevel opplever jeg at det i Norge ikke finnes rom for denne identiteten. Skoltene omtales, brukes og tolkes – men sjelden lyttes det til oss. Denne blogg serien er mitt vitnesbyrd om hva som skjedde i Skoltebyen ved tusenårsskiftet.
Det er ikke den eneste sannheten, men det er min. Den er levd, erfart og betalt med en høy pris. Jeg ønsker ikke hevn. Jeg ønsker ikke konflikt. Jeg ønsker anerkjennelse – av at skoltene er en egen minoritet med egen historie, egen kultur og egen stemme. Hvis denne historien kan bidra til at noen stopper opp, lytter og stiller spørsmål ved hvordan små folk behandles i møte med store systemer, da har det vært verdt å fortelle den. Skoltebyen var mitt utgangspunkt.
Denne foretelling er min måte å holde den levende på.
Håper folk også leser mine nettsider. Skolter.com – eller skolter.no – de er noe forskjellige
Legg igjen en kommentar